For deg som vurderer å anskaffe en grønlandshund Av Katinka Mossin Friluftsvennen Grønlandshunden er i første rekke en hund for friluftsmennesker. Det er den perfekte turkamerat for den som liker å ferdes i skog og mark året rundt. Om vinteren kan du som skiløper snørekjøre eller ha med deg din bagasje i hunden(e)s pulk eller slede. Eller du kan kjøre med nomeslede hvis du har flere. En flott måte å ferdes ute på om du ikke føler deg vel med ski. Og om sommeren kan hunden blant annet brukes som kløvhund. Med sin gode pels vil du alltid kunne ta med deg hunden selv om du ikke har mulighet til å ta den med inn på for eksempel Turistforeningens hytter i fjellet. Om vinteren er denne pelsen tett og varm og hunden holder seg varm på tross av sterk kulde og vind. Om sommeren hjelper pelsen hunden til å holde seg varm og rimelig tørr på tross av regnvær. Den har sitt utgangspunkt i fra et miljø som krever mer enn hva du som friluftsmenneske i Norden vil ha behov for å utsette den for.
			Jonatan i fjellet. Foto Kaare Øien
Psyken En grønlandshund er i utgangspunktet en hund som tåler det meste av hva som kreves av en hund hos inuitene (eskimoene), urbefolkningen den har sin opprinnelse hos. Den er derfor både hardfør og selvstendig. Den krever en oppdragelse som setter klare grenser og ingen tvil om hvem som er sjefen, nemlig mennesket. Hvis dette leddet i oppdragelsen er satt på plass vil den innordne seg alle mennesker med normal autoritet. Den er i utgangspunktet ingen enmannshund og trives gladelig med alle som er villig til å gi den det minimum av stell og oppmerksomhet som den krever. Vaktinstinktet er vanligvis ikke til stedet hos denne rasen. Har man først og fremst tenkt å anskaffe seg vakthund bør man derfor heller lete i blant tjenestehundrasene. Den er derimot et flokkdyr og har behov for kontakt. Selvsagt skal hunden ha kontakt med sin eier og den pleier også å ha stor glede av å være sammen med andre.   Språket Grønlandshunden har et meget uttrykksfullt språk. Både overfor mennesker og andre hunder. Den er lett å "lese" når du først blir kjent med polarhundrasene. Den gir tydelige tegn om sitt humør og hvilken interesse den har for kontakt. Den kan også "prate" samtidig som den viser tydelig med hele kroppen hva den mener. Noen som ikke kjenner hundenes kroppsspråk kan bli skremt da "praten" hos enkelte kan minne om knurring, men samtidig beveger hunden mer eller mindre hele kroppen mens den "prater" og det bør derfor ikke være tvil om at den viser at den ønsker kontakt under slik adferd. Grønlandshunden kan ikke bjeffe slik som de fleste andre raser. Derimot uler den. Den kan avlæres å ule, men den trives med å sende opp en serenade i ny og ne, særlig i flokk. Den kan også "skrike" noe som kan høres forferdelig ut. Enkelte utenforstående kan dessverre av og til misforstå og tro man driver med dyremishandling hvis de hører en grønlandshund skrike. Det er store forskjeller i fra individ til individ hvilken lyd og styrke som kommer og enkelte er helt tyste. Som regel kommer skrikene i glede, f.eks i forbindelse med at seletøy eller kobbel blir tatt frem eller matkoppen blir rørt, men de kan også bruke lyden til å påkalle oppmerksomhet.
		To hanner som leker. Her er det helt tydelig at den gule hannhunden, Kazan, viser sin underdanighet overfor den et år eldre brune hannen, Uncas. Samtidig viser Uncas med haleføring og ingen høy manke at han ikke er anspent eller klar til kamp. Kazan er størst, men yngst. Det var aldri uenighet imellom disse to om rangen. Foto Katinka Mossin
Forholdet til andre hunder Fra sin opprinnelse har hundene levd i familiegrupper. Et hundespann hos inuitene består som regel av foreldregenerasjon og avkom. Innbyrdes skaffer de seg en rangordning hvor først og fremst alder og deretter styrke, spesielt psykisk styrke, avspeiler seg. Samtidig er utenforstående hunder, hunder i fra et annet spann, kun en konkurrent i matfatet og ikke en del av hundens flokk som skal tas vare på. Dette avspeiler seg i hundenes reaksjonsmønster. En hund som bor alene og kun har sporadisk kontakt med andre hunder kan ha en tendens til å hevde territorium overfor fremmede hunder eller hunder man putter den sammen med. Hunder som vokser opp sammen kan, hvis alders- og styrkeforskjell er minimal, ha et uavklart forhold seg i mellom som kan bli til "blodig alvor". Ofte er dette forbundet med usikkerhet fordi en del av hundens "oppdragelse" i fra gruppen som den normalt skulle ha vokst opp i mangler. Samtidig trives grønlandshundene med fellesskap med andre hunder. Noen hevder at man bør ha minst to hvis man skal ha en slik hund. Personlig mener jeg dette ikke er nødvendig, men den vil kreve mer av deg og din tilstedeværelse hvis du kun har en.   Jaktinstinkt Grønlandshunden har et sterkt jaktinstinkt overfor større dyr som rådyr, sau, rein og lignende og den sier heller ikke nei takk til en kaninstek om den får muligheten. Dette må man være klar over ved anskaffelse av en slik rase. Sommerstid må en ikke bare være oppmerksomme på den ordinære båndtvangstiden, men i tillegg gå over halsbånd, kobler og oppstallingsplass og sørge for at hunden er forsvarlig oppstallet. En hund som normalt går føyelig og pent i båndet kan prestere et skikkelig rykk ved møte med sau, noe en selv og utstyret må være i stand til å takle. Rasen "jakter" mer på syn enn spor men en kan aldri garantere at ikke et fristende spor som krysser ens vei vil få hunden til å dra av gårde. Og dessverre kan de ha en tendens til å "lukke" ørene for sin eier når byttet er innen rekkevidde. Dette gjelder i enda større grad for hunder som er vokst opp på steder som hunden normalt ikke kommer i kontakt med slike dyr, for eksempel i by. Samtidig kan eieren være uforberedt fordi hunden normalt er veldig lydig og grei å ha med å gjøre. Selv hos lydighetschampions hos rasen ligger dette rett under overflaten og vil kunne dukke opp hvis anledningen byr seg.
	Fenris er bare valpen her og ligger og nyter synet. Men rovdyret lurer like under overflaten og en må sørge for å ha full kontroll. Foto Gisle Uren.
Mosjon En grønlandshund er en hund som har et stort behov for mosjon. Spesielt unghunder har et høyt aktivitetsnivå og krever jevnlig mosjon og ikke bare lufting. Samtidig er dette også en hund som kan slå seg helt til ro over lengre tid nesten hvor som helst. Min erfaring er at hvis hunden får anledning til å bli skikkelig sliten minst en gang i uken vil den for det meste være rolig og grei resten av tiden. Men trener man normalt oftere, vil hunden forvente dette og bli urolig hvis det tar for lang tid før man drar ut igjen. Jo bedre form, jo høyere krav. Har man en eller to hunder er det greit å bruke sykkel eller ski for å la hunden få løpt av seg overskuddet. Det holder sjelden å bare gå eller la hunden løpe fritt for selvmosjon. Har man flere spenner man dem normalt inn i spann foran slede eller pulk vinterstid og foran vogn om sommeren. Dette er aktiviteter som hundene pleier å elske.
Tilbake til Grønlandshunden, om Tinka's Kennel med linker til hunder og kull, om Katinka Mossin med link til bilder i fra aktivitet, eller tilbake til Tinka's forside med Gjestebok